Dette er den viktigste miljøsamlingen for de unge jentene våre og en møteplass på tvers av grener og satsningsfokus. Litt skummelt å måtte sove sammen med noen man ikke kjenner, men jenter er jenter og skravla går fort. Vi snakket litt om det å komme ut av komfortsonen og bli trygg i nye situasjoner. For å bli litt bedre kjent hadde vi revolverintervju og presentasjon i plenum. Her delte vi gruppa i over og under 14 år. Elise fra Sandnes imponerte med å gjenta navnet på alle i den store gruppa etter kun å ha hørt det en gang!
Ledere for turen var Wenche Elvsveen, Henriette Evjen Jansen, May Britt Våland og Heidi Stenbock-Haakestad. I tillegg fikk vi masse hjelp av Gunnar Elvsveen. Tusen takk! May Britt er nyansatt som utviklingscoach i NCF, og fikk en kickstart med å bli kjent med så mange flotte jenter.
Fredag kveld var vi heldige å få besøk av Hege Bøkko som fortalte om sin satsing som skøyteløper og lot jentene får stille spørsmål. Hun kunne dele oppturer, nedturer, fokus, motivasjon, generelle treningstips og tanker rundt det å satse mot store mesterskap. Veldig glad for at hun tok seg tid til oss!
Lørdagen kom med gnistrende kaldt vær, nærmere 30 blå grader! Programmet måtte derfor endres på kjappen, slik at vi unngikk altfor kalde jenter. Dumt å bli syk nå, tenkte vi. Turen gikk til Ottestad IL sitt klubbhus, der vi tok en prat om lovverket vårt. Friske diskusjoner rundt utstyr, en påminnelse om at det er rytteren som har ansvaret for at alt er i henhold til regelverket når det gjelder vekt og girutveksling og en god dialog om hvorfor vi faktisk har noen regler for sporten vår.
Camp Hamar som skulle vært et 5 timer opplegg ute, ble isteden ulike aktiviteter som ble gjennomført i turbofart, slik at vi holdt varmen. Ski for 3 stykker av gangen (et lag gikk faktisk hele runden rundt skistadion!) , aking (her gikk det verst utover bakdelen til Henriette), kamp om erteposer, hopping av bukk og snørugby. En fantastisk innsatsvilje lover godt for trøkket i sykkelfeltene fremover! Vel inne i varmen ventet stekte pølser, varm kakao og marsmellows. Jentene fikk også dagens utfordring: lag en dans på 1 minutt til Singel ladies eller en annen selvvalgt låt! Her skulle virkelig komfortsonene utfordres :-)
Så fant vi veien til Vikingskipet. Vel utstyrt med skøyter fikk jentene leke seg på isen. Å gli rundt i olympiaanlegget var kult! Mye latter, litt knall og fall, men jammen lurer jeg på om ikke skøyte-Norge har blitt snytt for et par kommende stjerner og.
Etter middag måtte jentene i danseilden. Her var det ingen som slapp unna med å skylde på dårlig dansesko og vi fikk alt fra et realt diskoshow til noe mer sjenerte fremføringer. Mye latter og ikke minst evne til å by på seg selv. Så måtte lederne til pers i Waka Waka før vi avsluttet showet med en felles tolkning av ”Sexy and i know it”.
Kvelden ble avrundet med et sykkelquiz hvor premiene var ”selvbergingsutstyr”; slanger, rosa dekkspaker og patronsett. Vi må lære jentene til å ta ansvar sjøl :-)
Søndagen startet May Britt dagen med å trekke noen større linjer om det å delta i et fellesskap, om det å utvikle seg individuelt, sette seg mål – og jobbe bevisst mot dem, tørre og satse – men også tørre og si at man sykler bare fordi man synes det er gøy. Det du lærer i idretten kan du ta med deg til så utrolig mange andre områder også. Jentene var lydhøre og nysgjerrige.
Så pakket vi oss ut av Vandrerhjemmet og inn på Espern senteret. Knappe 60 jenter inn i spinningsalen, der de fikk et skikkelig race. Undertegnede hadde lagt opp ei løype som inkluderte masterstart, tekniske utforkjøringer, taktiske stigninger og både kontrollerte og relativt ukontrollerte rykk. Vi avsluttet med en skikkelig spurt, der de mindre spurtsterke fikk sjansen til å avgjøre et lite stykke før mål. Gnistrende innsats, heiarop og full sprut gjorde det til en opplevelse å være instruktør for disse jentene også.
Litt kjapp mat før det bar opp i klatreveggen, som var siste utfordring for denne gangen. Skummeltgøy var nok betegnende på sommerfuglene i magen på vei opp og fryden når de rappellerte ned.
Når så mange mennesker er samlet på et sted, vil det alltid være noe som ikke fungerer helt 100 til enhver tid. Likevel håper og tror jeg at vi fikk snakket godt med alle jentene, og selv om noe var mer ukomfortabelt enn man skulle ønske, så kom man likevel styrket ut av det. Det var i allefall fnisende, smilende, slitne og glade jenter som klemte og vinket ha det på søndag ettermiddag.
Tusen takk til alle sammen – det var utrolig gøy å være sammen med dere!
Heidi Stenbock-Haakestad
Leder